Trump og den iranske hoggestabben

Donald Trump føyer seg inn i rekken av amerikanske presidenter som stiller seg bak bak den israelske og saudi-arabiske konstruksjonen om Iran som den viktigste kilden til verdens terrorisme og regional lidelse. En farlig vending, konstaterer tidligere CIA-analytiker Paul R. Pillar.

Av Paul R. Pillar, Consortiumnews.com

consortiumnews-header

En av de mest direkte indikasjonene på Donald Trumps manglende evne eller vilje til å forstå spørsmål som involverer Iran, er at han erklærte via Twitter forrige uke at iranerne “burde ha vært takknemlige for den elendige avtalen USA har gjort med dem!”

Det er angivelig altså betimelig med iransk takknemlighet når Iran, utsatt for økonomiske straffesanksjoner, bare får delvise lettelser fra disse sanksjonene etter vanskelige forhandlinger der landet underkaster seg strengere restriksjoner og mer invaderende overvåking av sitt atomprogram enn noen annen stat har akseptert frivillig, enda naboland med en fiendtlig holdning til Iran ikke bare har kjernefysiske programmer uten disse begrensningene, men også kjernefysiske våpen.

At Iran holder sin del av avtalen nevnes aldri, og de fleste spørsmålene omkring overholdelse gjelder USAs oppførsel og lettelser i sanksjonene – noe som er grunnen til at mange kompromissløse iranere hevder at atomavtalen var en dårlig avtale fra et iransk synspunkt.

En annen villedende Trump-tweet hevder at Iran “gikk på stumpene” – noe landet absolutt ikke gjorde, etter å ha utholdt ikke bare år med sanksjoner, men også en svært kostbar krig startet av Irak – til USA “ga det en livbøye i form av Iran-avtalen: 150 milliarder dollar”. Tallet 150 milliarder har lenge vært påvist som feil, med hensyn ikke bare til beløpet, men også til hvordan Trump og andre som har slengt rundt seg med det ignorerer hvordan pengene som kom Iran i hende (ikke-fryste aktiva i utlandet og tilbakeføring av penger for varer USA aldri leverte) alltid var Irans penger i utgangspunktet.

For å forklare Trumps valg av tidspunkter for sine utspill må man alltid se på hva det er han prøver å avlede oppmerksomheten fra, og akkurat nå er oppstyret rundt det anti-muslimske innreiseforbudet utvilsomt involvert. Men den antatte utløsende faktoren for disse twittermeldingene, og for en anti-Iran-utblåsning Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver Michael Flynn leverte i presserommet i Det Hvite Hus, var en iransk test av en ballistisk rakett. Missiler har lenge vært brukt av anti-Iran-agitatorer som avledningsmanøver.

Test av kortdistanseraketter i Lut-ørkenen, Iran

Test av kortdistanseraketter i Lut-ørkenen, Iran

Utpekingen av Iran

Raketter av ulike typer er en så integrert del av konvensjonelt forsvar, og spredningen av missiler har blitt så omfattende i Midtøsten, at det ikke gir mening å peke ut en enkelt iransk rakett-test som noe som, formulert med sikkerhetsrådgiver Flynns sterke overdrivelser, er blant de iranske handlinger som “undergraver sikkerhet, velstand og stabilitet i hele Midtøsten og utenfor, og setter amerikanske liv i fare”.

Hvis Irans rivaler ikke kan utvikle sine egne raketter, kjøper de dem. Saudi-Arabia har kjøpt fra Kina. De Forente Arabiske Emirater har kjøpt fra Nord-Korea. Dersom det ikke skulle bli fremforhandlet en totalomfattende regional rakettnedrustningpakt, kommer Iran til å ha raketter.

Tidligere etterretningsoffiser i Utenriksdepartementet, Greg Thielmann går gjennom de viktigste punktene i dette siste forsøket på å lage storm i et vannglass angående Irans raketter. Et forbud mot iransk rakett-aktivitet innbakt i en FN-resolusjon som ble vedtatt under Barack Obamas presidentperiode, var akkurat som de andre sanksjonene ment som – og ble brukt som – nok et pressmiddel mot Iran for å fremtvinge forhandlinger om restriksjoner på atomprogrammet.

Videre inkluderer en senere resolusjon i Sikkerhetsrådet, vedtatt etter at atomavtalen var fremforhandlet, bare en insisterende formulering som oppfordrer Iran til å slutte med missiltester. Det er i beste fall å tøye begrepene å kalle den siste testen en “krenkelse” av denne resolusjonen, og den er absolutt ikke et brudd på atomavtalen eller andre avtaler Iran har undertegnet.

Så lenge atomavtalen gjelder og Iran ikke har atomvåpen, er iranske ballistiske missiler av minimal betydning, og de utgjør ikke en trussel mot USAs interesser (og denne siste testen var for øvrig en fiasko).

Thielmann oppsummerer som følger terrenget iranske forsvarsplanleggere må navigere i, og grunnene til at iranske raketter er et symptom, snarere enn en årsak til konflikt og rustningskappløp i Midtøsten:

I de åtte årene med krig etter Irak-invasjonen, var Iran mer utsatt for enn kilden til ballistiske missiler som regnet død og ødeleggelse. Til tross for sitt store rakettarsenal, har Iran ingen langtrekkende missiler, mens tre av deres regionale naboer har det. Iran har ingen kjernefysiske stridshoder til sine raketter, mens to av deres regionale naboer har. Iran har heller ikke, som Saudi-Arabia og Israel, et stort og moderne flyvåpen som utgjør noen alternativ metode for distribusjon av ildkraft.

Villedning om krigen i Jemen

Det andre tilfellet av angivelig “destabiliserende oppførsel” fra Irans side Flynn fokuserte på, gjaldt borgerkrigen i Jemen og et helt nylig Houthi-milits-angrep mot et Saudi-Arabisk krigsskip. Flynn ser bort fra at den eventuelle støtten Iran måtte ha gitt til Houthi-militsene blekner i forhold til den direkte militære intervensjonen til Saudi-Arabia og Emiratene, som er ansvarlig for det meste av sivile tap og lidelser i denne krigen. Det ville være overraskende om Houthi, eller noen som helst part på motsatt side av Saudi-Arabia i denne konflikten, ikke prøvde å gå etter Saudi-Arabiske styrker til sjøs og på land.

Boligområde nær San'a i Jemen

Boligområde nær San’a i Jemen

Flynn ser også bort fra at Houthi på ingen måte er lydige klienter av Iran, at Houthi i den senere tid har ignorert iranske råd som oppfordrer militsene til tilbakeholdenhet i sine operasjoner, og at det uansett ikke finnes bevis, i hvert fall ikke som er offentlig kjent, for at Iran hadde noe som helst å gjøre med angrepet på det Saudi-Arabiske skipet, ei heller at landet skulle utgjøre noen lignende trussel mot amerikanske interesser i området. Nevnt ble heller ikke hvordan den største amerikanske terrorist-bekymringen i Jemen – Al-Qaida på den arabiske halvøy – befinner seg på anti-Houthi-siden i denne krigen. Og heller ikke hvordan tidligere president og mangeårige USA-partner innen terrorbekjempelse, Ali Abdullah Saleh har vært alliert med Houthi.

Flynns uttalelser innebærer å ta parti i en konflikt mellom lokale rivaler uten noen god grunn, og uten at USA har kritiske interesser i den. En av flere skadelige konsekvenser av denne typen unødvendig sidevalg er at det kan tas som oppmuntring av den favoriserte part til å engasjere seg i mer destruktiv virksomhet uten å bli holdt ansvarlig.

Slik beskriver James Dorsey den destruktive aktiviteten Riyadh oppfordres til gjennom USAs uforbeholdne støtte til saudierne i deres rivalisering med Iran:

En saudi-arabisk, fire tiår lang, 100 milliarder-dollars global innsats for å hemme, om ikke undergrave, et post-1979-revolusjon iransk styresett Al Saud-familien ser som en eksistensiell trussel mot sitt autokrati, ved å finansiere ultra-konservative politiske og religiøse grupper, noe som har bidratt til fremveksten av herrefolkstenkning, intoleranse og anti-mangfold i den muslimske verden og skapt grunnlag for ekstremisme.

 

Det finnes flere motiver som styrer Trump-administrasjonen på dens kollisjonskurs med Iran (inkludert – men det får bli et eget tema ved en annen anledning – at Trump står last og brast med den konservative regjeringen i Israel). Det finnes et generelt og vedvarende negativt syn på Iran blant amerikanerne; å utnytte dette for politisk gevinst er noe Trump har felles med mange politikere fra begge partier. Og så har vi tradisjonen med å bruke motstand mot atomavtalen som en måte å frustrere og opponere mot Barack Obama på ved enhver anledning – noe Trump har felles med andre republikanere.

Noe mer spesifikt for Trump og hans team er hvordan konfrontasjon med Iran er en måte å sette en uttrykkelig navngitt nasjonalstats ansikt på islamofobien som gjennomsyrer Trumps Hvite Hus. Andre stater ville ikke kunnet tjene dette formålet like godt, inkludert de seks andre landene som omfattes av innreiseforbudet. Irak støttes liksom av USA, Sudan er for perifert til at folk bryr seg, og de fire andre er så nedsyltet i intern krigføring at det ikke ville være troverdig å fremstille dem som noen ekstern trussel. Andre muslimske land, som Saudi-Arabia, er upassende mål av andre grunner, kanskje også inkludert Trumps egne forretningsinteresser.

Intet av dette er gode begrunnelser når det gjelder beskyttelse av amerikanske interesser. De negative motivene forsterkes gjennom en personlig motvilje mot Iran, selv blant relativt sindige og tenksomme embedspersoner som forsvarsminister James Mattis. Hvis noe skulle kunne påvirke presidenten i motsatt retning, ville det kanskje ha å gjøre med om hans venn Vladimir Putin får ham på geledd med Russland i Syria-krigen, noe som ville bety å handle mer parallelt og mindre i konflikt med Iran.

I mellomtiden har Trump og Flynn stilt seg uten noen åpenbar vei ut av en stadig eskalerende konfrontasjon med Iran, uansett hva iranerne med noen rimelighet kan ventes å gjøre.

Oversatt av Achsel Ford

Original article from Consortiumnews.com: Trump’s Iran-Bashing Distraction (EN)

Denne oversettelse publisert på Steigan.no: Trump og den iranske hoggestabben (NO)

leave a comment

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s